Søndag var det
åpen dag på Skålbergsætra, som er Odalstunets
museumssæter. Over 100 interesserte benyttet
anledningen til å besøke sætra, der det har skjedd
store forandringer det siste året. Størhuset er
restaurert, og på store deler av vangen er hogd rein
og rensket for kvist.
Noe av den gamle
sæterstemningen var forsøkt gjenskapt, blant annet
med ysting og koking av prim. I det fine
sensommerværet ble det en riktig fin dag, og mange
gikk sætervegen fra Krokmyra.
Bestyrer Knut Ola
Storbråten på Odalstunet har skrevet dette om
museumssætra:
Skålbergsætra ligger i Skålberget, 400 moh, ei
snau mil til skogs langs østmosætervegen. Flere
garder og plasser i Austvatn har hatt sæterdrift her
oppe, og vangene har vært konsentrert om to sætrer,
den nordre Skålbergsætra, ofte kalt Rønningsætra, og
den søndre Skålbergsætra. Av navnet forstår vi at
Rønningen har brukt den nordre sætra. Her har også
Sørli en egen vang.
Mellom den nordre og søndre sætra finner vi tydelige
spor etter drift. På Midtvangen finnes det tufter
etter et størhus og noe som kan ha vært et fjøs
eller ei løe like nedafor. Et annet gammelt navn er
Sannerudsvangen, noe som tyder på at flere
husmannsplasser under Austvatn og Rønningen har
sætret her.
I den søndre sætra har Sørkedalen og Dånåsen hatt
drift i mange år. Denne sætra var også i drift
lengst, til ca 1960. Mange husker fortsatt at den
siste budeia, Else Ihler fra Dånåsen, lå her en
mannsalder. Fra tida rundt 2. verdenskrig og
framover mot 1960 finnes et rikholdig bildemateriale
som viser livet på sætra, både bygninger, folk og
krøtter. Etter bildene å dømme var det livat i
Skålbergsætra, og plassen var tydeligvis et sosialt
møtepunkt for mange austvassgardinger, og noen
"utenbygds". Med tida opphørte imidlertid grunnlaget
for sæterdrift, krøtter og budeie forsvant, og
skogen tok tilbake det landskapet som mennesker
hadde erobret kanskje 200 år tidligere.
Forfalne bygninger og gjengrodd sætervang var det
dominerende inntrykket av sætra inntil i fjor. Da
inngikk Odalstunet en langsiktig leiekontrakt med
eierne av sætra med hensikt å gjenskape sætra med
landskap og bygninger. Ei sæter har vært planlagt på
Odalstunet omtrent like lenge som bygdetunet har
eksistert.
I stedet for å flytte ei sæter til Skarnes, mener vi
at det er bedre å ta vare på sætra der den ligger.
På denne måten blir dessuten Odalstunet godt
representert i begge kommuner.
Arbeidet kom i gang i januar 2009 da halvparten av
vangen ble hogd rein for skog og siden ryddet for
kvist. I august i fjor begynte Gunnar Vestli på
jobben med å restaurere størhuset. Takket være at
huset ble tekt med bølgeblikkplater på 1970-tallet,
var det godt bevart, sjøl om det hadde sunket litt
ned i jorda samt at dører og vinduer måtte
repareres. Huset ble jekket opp, noen råtne stokker
erstattet av nye og golvene ble tatt ut og lagt på
nytt.
Rett før snøen kom i fjor var resultatet klart! Med
tida skal den store gråsteinsmuren opp igjen, enn så
lenge har vi reinstallert en svartovn med ovnsrør
til pipe, slik det var de siste åra man sætret her.
I 2010 har vi hogd rein resten av vangen. Til sammen
300 kubikkmeter virke totalt er tatt ut, og dette
synes på landskapet. På nytt kan man se Okseberget
mot sør, og i det nordøstre hjørnet er det så vidt
vi skimter vannspeilet på Nøkktjennet, akkurat slik
som de gjorde for 60-70 år siden. Rognetrær og "ørderkjerr"
har vi spart i tillegg til ei alvorlig stor furu i
bakken neda fjøset.
Videre står fjøset for tur. I 1960 var det flere
fjøs på sætervangen. Lengst mot nord lå Dånåsfiøset,
deretter Holtfjøset, Nistufiøset og lengst mot sør
Søstufjøset. I dag er det bare det siste fjøset som
står igjen, og dette skal vi restaurere.
På vangen stod det tidligere også tre små løer. Med
tida håper vi å få midler til å bygge opp igjen i
hvert fall en av disse. Midler til de utførte
arbeidene har kommet fra Odal Sparebank,
Sparebankstiftelsen, Nord-Odal Bondelag og Statens
landbruksforvaltning.
Formidling av sæterhistorie vil bli sentralt for
Odalstunet de kommende åra. Faktisk opplevde vi
allerede i fjor at interessen for denne delen av
landbrukshistorien vår er ganske stor.
Kulturminneløypa som ble arrangert i samarbeid med
Nordre Odalen Kulturminnelag og Austvatn Vel, med
god hjelp av Mo Bygdekvinnelag og Storsjøkoret,
samlet rundt 200 deltakere.
|