Noe av den gamle sæterstemningen var forsøkt gjenskapt, blant annet med ysting og koking av prim. I det fine sensommerværet ble det en riktig fin dag, og mange gikk sætervegen fra Krokmyra.

Bestyrer Knut Ola Storbråten på Odalstunet har skrevet dette om museumssætra:

Skålbergsætra ligger i Skålberget, 400 moh, ei snau mil til skogs langs østmosætervegen. Flere garder og plasser i Austvatn har hatt sæterdrift her oppe, og vangene har vært konsentrert om to sætrer, den nordre Skålbergsætra, ofte kalt Rønningsætra, og den søndre Skålbergsætra. Av navnet forstår vi at Rønningen har brukt den nordre sætra. Her har også Sørli en egen vang.

Mellom den nordre og søndre sætra finner vi tydelige spor etter drift. På Midtvangen finnes det tufter etter et størhus og noe som kan ha vært et fjøs eller ei løe like nedafor. Et annet gammelt navn er Sannerudsvangen, noe som tyder på at flere husmannsplasser under Austvatn og Rønningen har sætret her.

I den søndre sætra har Sørkedalen og Dånåsen hatt drift i mange år. Denne sætra var også i drift lengst, til ca 1960. Mange husker fortsatt at den siste budeia, Else Ihler fra Dånåsen, lå her en mannsalder. Fra tida rundt 2. verdenskrig og framover mot 1960 finnes et rikholdig bildemateriale som viser livet på sætra, både bygninger, folk og krøtter. Etter bildene å dømme var det livat i Skålbergsætra, og plassen var tydeligvis et sosialt møtepunkt for mange austvassgardinger, og noen "utenbygds". Med tida opphørte imidlertid grunnlaget for sæterdrift, krøtter og budeie forsvant, og skogen tok tilbake det landskapet som mennesker hadde erobret kanskje 200 år tidligere.

Forfalne bygninger og gjengrodd sætervang var det dominerende inntrykket av sætra inntil i fjor. Da inngikk Odalstunet en langsiktig leiekontrakt med eierne av sætra med hensikt å gjenskape sætra med landskap og bygninger. Ei sæter har vært planlagt på Odalstunet omtrent like lenge som bygdetunet har eksistert.
I stedet for å flytte ei sæter til Skarnes, mener vi at det er bedre å ta vare på sætra der den ligger. På denne måten blir dessuten Odalstunet godt representert i begge kommuner.

Arbeidet kom i gang i januar 2009 da halvparten av vangen ble hogd rein for skog og siden ryddet for kvist. I august i fjor begynte Gunnar Vestli på jobben med å restaurere størhuset. Takket være at huset ble tekt med bølgeblikkplater på 1970-tallet, var det godt bevart, sjøl om det hadde sunket litt ned i jorda samt at dører og vinduer måtte repareres. Huset ble jekket opp, noen råtne stokker erstattet av nye og golvene ble tatt ut og lagt på nytt.

Rett før snøen kom i fjor var resultatet klart! Med tida skal den store gråsteinsmuren opp igjen, enn så lenge har vi reinstallert en svartovn med ovnsrør til pipe, slik det var de siste åra man sætret her.
 
I 2010 har vi hogd rein resten av vangen. Til sammen 300 kubikkmeter virke totalt er tatt ut, og dette synes på landskapet. På nytt kan man se Okseberget mot sør, og i det nordøstre hjørnet er det så vidt vi skimter vannspeilet på Nøkktjennet, akkurat slik som de gjorde for 60-70 år siden. Rognetrær og "ørderkjerr" har vi spart i tillegg til ei alvorlig stor furu i bakken neda fjøset.

Videre står fjøset for tur. I 1960 var det flere fjøs på sætervangen. Lengst mot nord lå Dånåsfiøset, deretter Holtfjøset, Nistufiøset og lengst mot sør Søstufjøset. I dag er det bare det siste fjøset som står igjen, og dette skal vi restaurere.

På vangen stod det tidligere også tre små løer. Med tida håper vi å få midler til å bygge opp igjen i hvert fall en av disse. Midler til de utførte arbeidene har kommet fra Odal Sparebank, Sparebankstiftelsen, Nord-Odal Bondelag og Statens landbruksforvaltning.

Formidling av sæterhistorie vil bli sentralt for Odalstunet de kommende åra. Faktisk opplevde vi allerede i fjor at interessen for denne delen av landbrukshistorien vår er ganske stor. Kulturminneløypa som ble arrangert i samarbeid med Nordre Odalen Kulturminnelag og Austvatn Vel, med god hjelp av Mo Bygdekvinnelag og Storsjøkoret, samlet rundt 200 deltakere.