Magisk stemning på Skoga

Visst var det magisk; med 18 kuldegrader og snødryss i lyset utenfor vinduene, og varme i mer enn én forstand inne i det vesle konsertlokalet. Da vi gikk ut i kulda igjen, kastet fullmånen et vakkert lys over vinterlandskapet.

– Det er noe eget ved å sitte tett og gøtt og kjenne at vi gir hverandre varme, sa Hans Ludvig Fredheim da han ønsket velkommen.

Godt, vi er er sammen i ei mørketid,
kyss jeg deg sender som et tegn på: Vi.
Stjerner som skinner, lyser over jord,
deler sin glede med oss uten uten ord.

Visst er desember litt mørk og kald,
men snøstjerne glitrer som blink av krystall,
dekker med dyne, en verden hvit,
julefred finner veien hit.

Disse linjene fra avslutningssangen «Stjerner skal skinne» sier det meste om stemningen.

Femte året
Det var femte året på rad at Tre Skalder samlet venner for å markere vintersolverv og innlede julefeiringa. Arrangementet har nærmest blitt en kultbegivenhet som alle må ha med seg før julefreden senker seg. De fleste kommer tilbake år etter år, og torsdagens to konserter ble raskt utsolgt, nærmest uten markedsføring.

Variert program
Årets program var kanskje mer variert enn tidligere. Vi fikk høre både tradisjonelle og kjente sanger i tillegg til nyere toner og musikkuttrykk.

Brandval-jenta Hildegunn Øiseth med trompet, flygelhorn og bukkehorn var et nytt og spennende bekjentskap, både som solist og i samspill med med sangerne. Særlig sterkt inntrykk gjorde hennes egen komposisjon «Never again», skrevet i Betlehem med situasjonen i Palestina som bakteppe. Vakkert og flott!

Kai Johansen og Ronald Andersen framførte nye tonesatte dikt av Jakob Lishaugen, og Kai hadde med seg sønnen Snorre i en fresk og artig gitarduell med improvisasjoner over kjente juleslagere. Bente Akre sang og spilte fløyte, Knut Harald Jensen spilte saksofon, mens Kine Østby og Helene Andersen bidro med både gamle og nye julesanger.

Sjølsagt ble det en Hamar-tur i år også. Hans Ludvigs skildring av skogingenes julehandel i fylkeshovedstaden har etter hvert blitt minst like uunnværlig for oss som «Grevinnen og hovmesteren» på TV lille julaften.