Når man bare blir hvit nok i luggen selv, husker man ting fra barndommen som man ikke ga akt på den gang eller som man har fortrengt. Jeg husker at min mor gikk rundt og muldret på en sang som begynte slik: «Gammel og grånet, bortgjemt og hånet...». Resten husker jeg ikke. Jeg gjorde nok de samme tabbene som de fleste unge mennesker gjør. De hører ikke ordentlig etter hva generasjonene før har å meddele. Hvilke verdier de har mistet, skjønner de kanskje ikke før det er for sent.

Men det er klart at sangen må ha handlet om eldreomsorg. Det kan ikke være tvil om at det er et helt ocean av forskjell på hvordan eldreomsorgen ble utøvet i de gode gamle dager og nå. Å være gammel i en fattig familie den tida var for mange en tung tilværelse. Det var forbundet med skam å komme på gamlehjem. Og standarden på gamlehjemmene eller fattighus for forløperne ble kalt,var nok temmelig kummerlig. Det er slett ikke sikkert at skildringen av Kommandorskan i Emil i Lønneberget er tatt helt ut av lufta.

Nei,da har nok dagens eldre helt andre problemer. Jeg er vel ikke alene om å ha fått med meg diskusjonen som har gått i Glåmdalens spalter etter nyttår. Temaet er gamle damer med rød trut. Er du for eller mot? Skal vi være opptatt av slike ting, har vi ikke mye å fylle livet vårt med. På den måten kan du si at også den debatten handler om fattigdom.

Men selv om det skulle være å banne i kjerka,vil jeg si at mye tyder på at en del av dagens eldre har fått det altfor godt. Da tenker jeg spesielt på dem som flytter ut av Norge til lavkostland med sin gode norske pensjon, kjøper billige hus fordi det er økonomisk krise i landet, nekter å lære seg noe av landets språk eller kultur og viser fram sin økonomiske trygghet på en måte som støter landets egne innbyggere. På 1930-tallet ble folk som møtte opp på en tvangsauksjon for å legge inn bud på en eiendom, staurjaget for at de stakkarene som bodde i huset skulle få muligheten til å kjøpe det tilbake og få en slags gjeldssanering. Men det hører nok til de ting vi har valgt å glemme.

I samme gate synes jeg at fanesaken til den såkalte seniorsaken er. Seniorsaken kjemper med nebb og klør for at folk skal få arbeide utover nåværende pensjonsalder. Jeg synes at det er en form for egosentrisitet som jeg tar klar avstand fra. Først og fremst bidrar det til at ungdommen må vente lengre før de slipper til. Det er slett ikke bra. For det andre så viser du lite fleksibilitet ved å klamre deg til jobben din på den måten. Hvis du ikke har såpass med kreativitet at du etter mange tiår i arbeidslivet, ikke kan finne noe annet å fylle livet ditt med,er du også så lite kreativ på arbeidsplassen din at mange kan ha gått i flere år og tålmodig ventet på at du skal slutte. Jeg tror det blir mange flere bitre konflikter og dårlig stemning på arbeidsplassene ved å forandre dagens regelverk.

Dessuten vet ingen av oss når vi vandrer. Selv har jeg sett funskjonsfriske mennesker som går bort før de har vært pensjonister en måned. Nei, vi må bli flinkere til å ta vare på det vi har,og ikke for opptatte av å stadig karre til oss mer. Mer enn den tilmålte tiden får vi ikke karret til oss om vi svømmer som sunnmøringer aldri så mye. Og jeg synes vi noen ganger går for langt i å tenke oss at vi skal vare til evig tid. For ikke lenge siden så jeg en notis om at hver tredje mann i Norge døde av kreft. Det var ment å være som en oppvekkende melding i kampen mot kreft. Jeg synes det bare var til å trekke på skuldrene av. Hadde det stått noe om alder,hadde det vært en annen sak. Det er dypt tragisk at unge menn dør av kreft. Hadde det stått noe om hvordan man tar seg av kreftpasienter i livets siste fase, skulle jeg vært med. At man skal dø en gang, er noe man ikke får gjort noe med. Men hva slags livskvalitet man har etter at man har fått en diagnose som innebærer at slutten nærmer seg, er en svært alvorlig utfordring til hele samfunnet. Det gjelder dem som sitter med den politiske makt, dem som sitter med den medisinske ekspertisen og alle oss andre som er medmennesker,enten i form av slektninger og nære pårørende, venner, arbeidskollegaer eller naboer. Da skal ingen behøve å  sitte og føle seg  verken fattig eller bortgjemt, oversett eller glemt. Kanskje jeg lærte noe av de få linjene jeg husket av sangen allikevel? Teoretisk er det lett nok, men den store utfordringen er å omsette lærdommen til praksis.