Jeg støter ofte på folk som etterlyser bygdeoriginalene. Det fulgte mye moro med dem. De gjorde rare ting som andre ikke tenkte på. Det ble skapt historier i kjølvannet deres om hva de hadde sagt i ulike situasjoner. Det meste til latter og underholdning. Så var de da ofte samtaleemne når folk traff hverandre, og de selv ikke var til stede.
En kan spørre seg selv om det var et liv å stå etter. For de levde i et grenseland mellom det å bli foraktet og det å bli oppfattet som en sirkusklovn. Og det er vel ikke å undres over at ikke så mange har lyst til å gå inn i den rollen. Ingen skal fortelle meg at det har vært spesielt moro å være deres nærmeste pårørende. Å ha en slektning som er gjenstand for latter og bygdefliren kan umulig åha vært noen ønsket situasjon. Men slikt tenker vel ikke vi som savner dem på. Vi ser vel bare underholdningsaspektet.
Jeg tenker noen ganger på hvordan foreldrene deres har følt det. Det vil være bekymringsfullt for alle foreldre å se at et barn glir inn i en rolle som setter det i en særstilling. De fleste av bygdeoriginalene stiftet ikke familie, og de gjorde ingen yrkesmessige karrierer heller. Det må ha gitt foreldrene mange tunge tanker og stunder med engstelse over hva framtida skulle bringe for dem. God og trygg økonomi kan neppe ha preget bygdeoriginalenes liv som om de nød en viss berømmelse blant den øvrige befolkningen.
Det er klart at de vokste fram i et samfunn hvor sosialiseringsprosessene var annerledes enn i dag. De ble ikke tilpasset tilværelsen gjennom en barnehageplass med tanter som så etter at de ikke skulle falle utenfor i fellesskapet. De gikk på skolen bare noen timer annenhver dag og kunne bruke den andre dagen til hva de ville. Å være hjemme annenhver dag og suge i seg inntrykk fra aktiviteter og liv i nabolaget var noe annet for noen generasjoner siden enn det er i dag. Nå er det stille, alle er på jobb, unntatt noen pensjonister som surrer med sitt, men de gjør til vanlig ikke mye av seg. Før var det alltid noen hjemme som arbeidet i fjøls og stall,og den sosiale veiledningen som vi kan se i dag,var mye mer uklar. Som en følge av dette var det større muligheter for å utvikle en form for annerledeshet enn det er i dag.
Vi skal heller ikke være blinde for at noen av bygdeoriginalene ville ha fått en diagnose hvis de hadde vært født hundre år senere. Undertiden kan man få en følelse av at man lever i et behandlingssamfunn hvor diagnosen er ikke bare en forklaring,men også en løsning. ADHD og lignende diagnoser åpner dører til en behandlingsverden som barn av det forrige årtusen ble spart for. Men så måtte de finne seg andre nisjer. Det er vel ikke utelukket at rollen som bygdeoriginal også kunne være en slags overlevelsesstrategi. Man sikret seg å bli sett på den måten. At det var den måten man ønsket å bli sett på,er nok tvilsomt. Men vi som har levd noen år,vet jo at nettopp det at ingen ser en,er det verste av to onder. Og vi mennesker velger stort sett det minste ondet når vi kan.
Derfor skal vi ikke være overrasket over at bygdeoriginalen er blitt borte. Han er et offer for utviklingen,og vi andre må se oss om etter noen annen vi kan le av. Standup-komiker har jo blitt et aktverdig og lukrativt yrke, så vi finner erstatninger om vi ser oss rundt. Personlig synes jeg mange av prestasjonene er bare sånn måtelig morsomme, men det kan sikkert tilskrives alder og et begynnende magesår.
De såkalte sosiale medier synes å ha tatt opp i seg en uendelighet av besynderlige avvik, så der finnes det tydeligvis en arena for det meste og det verste. På den bakgrunnen kan det være forståelig at mange kunne ønske bygdeoriginalen velkommen tilbake hvis det nå nødvendigvis behøver å være slik at vi trenger noen å le av som det skapes myter rundt. Balansegangen mellom den lune humoren og den nedlatende hånen er hårfin. Å ha respekt for en klovn kan være en uhyre krevende øvelse. Kanskje får vi være glade for at bygdeoriginalene i sin gamle form er borte, glade for at stand up-komikerne har kommet og så får vi finne en metode som gjør det mulig å styre rundt alle de balstyrige avartene som den digitale verden åpner for oss.