Det er sikkert et gammelmannsfenomen, men noen ganger sitter jeg og leser eller ser på TV, og så tenker jeg på noe helt annet enn det jeg skulle. Kanskje vi skal kalle det for en form for sivil ulydighet i en gråhåret verden?

Jeg kunne ikke unngå å få med meg innledningen av statoildirektørens minnetale med ett-årsmarkeringen for In Amenas-tragedien. De omkomne ble minnet ved en stemningsfull og sorgtung høytidelighet i Stavanger domkirke. Og direktøren roste sine drepte medarbeidere spesielt for «deres erfaring, kompetanse og fremfor alt menneskelighet». Og det synes jeg var helt fantastisk. I en tid hvor vi er så bekymret for at vi ikke skal ha kunnskap nok i alle ledd og på alle arenaer,er det noen som står fram og sier at menneskelighet går utenpå alle andre former for kompetanse.

Da må det være viktig å se på hvilke arenaer vi har for utvikling av menneskelighet og forståelse. Det må naturligvis være der hvor alle mennesker fra alle samfunnslag treffes. Vi må vel også inkludere trossamfunn og etnisk opphav. Der har vi den beste forutsetning for å utvikle de egenskapene som statoildirektøren satte høyest. Hvilken arena er det som kommer nærmest dette i landet vårt i dag? Det må da være i en grunnskole som er felles for hele årskullet. Privatskoler og livssynsskoler må virke segregerende. Det kan det da ikke være tvil om.

Men naturligvis kan det være problemfylt. Det er ikke ukomplisert å være fattig når sommerferiehysteriet og merkeklærkravet herjer som verst. Det er ikke ukomplisert å ha foreldre som tilhører Jehovas vitner når du er alene om det i klassen. Mange muslimske foreldre stiller strengere krav til sine barn enn etnisk norske, i alle fall til døtrene. Muslimske sønner kan bli behandlet som små prinser hvis de lærer seg  å bedåre sine foreldre. Men det ligger mye menneskelighet i å lære seg til å takle alt dette. Da kan du fungere i ulike slags samfunn. Du har lært deg å navigere på en sammensatt arbeidsplass. Å lære seg til å registrere og å tolke de sosiale kodene kan bare skje gjennom egen observasjon og trening. Og legg merke til at jeg ikke sa noe om at du skulle behøve å underordne deg. Det er noe annet enn å forholde seg til noe.

Statoildirektøren leder et firma som både er norsk og som opererer internasjonalt. Han har naturligvis sett dette. Veldig mye kunnskap om menneskelige relasjoner blir lært i barne-og ungdomsår,og Norge er et relativt lite land. Det er ikke sikkert at vi har råd til å bedrive de sosiale eksperimentet det vil være å splitte opp ungdomskullene slik at de ikke treffes daglig i klasserommet og i skolegården. Jeg leste en eller annen gang i forrige århundre at mye av de problemene England sliter med i arbeidslivet, skyldes at skolesystemet er to-delt, en offentlig og en privat del. Ungdommer lærer hverandre ikke å kjenne på tvers av de ulike samfunnsmessige skillene,og da lærer de heller ikke å fungere sammen i et arbeidsliv. Og at samarbeid er nødvendig ressurs i dagens arbeidsliv, kan vel ikke være uenighet om. Uten å besitte en viss dose menneskelighet, vite litt om andre menneskers liv og erfaringsbakgrunn, stiller man med et handikapp.

Skolen er en arena hvor det foregår mye ubevisst læring. Man kan se hvordan skolesvake elever blir behandlet av læreren og ser hvordan det går an å få fram gode resultater uten altfor gode forutsetninger. Det går an å registrere falsk ros, og hvordan det oppfattes av medeleven. Du ser både hvordan ekskludering og inkludering foregår. Kanskje lærer man også noe om hvordan man kan inspirere folk til innsats i et fellesskap hvor forutsetningene er ulike. Det er også en form for menneskelighet som vil være viktig i mange sammenhenger i livet. Å øve opp obervasjonsevnen sin i et klasserom gir et godt grunnlag for yrkeslivets utfordringer innenfor team- ledelse.

Jeg er statoildirektør Helge Lund dypt takknemlig for at han så tydelig satte ord på den grunnleggende betydningen av å utvikle menneskelighet. Så får vi senke skuldrene litt, men uten å neglisjere de rene kunnskapstestene. Men jeg er ikke i tvil om at en felles skole for alle er det mest velegnede redskap til å dyrke fram de lederegenskapene som norsk arbeidsliv trenger. Og det gjør godt å føle at statoildirektøren er med på laget.  Da er vi i alle fall to som kan støtte hverandre.