Mange av oss litt voksne har vel sett de langstrakte bildene fra verdensutstillingen på Frogner i 1914. Nå skal vi til å jubilere igjen, og da er det greit å ta fram noe fra fortida og mimre litt og bli litt nostalgiske. Så viser det seg at denne verdensutstillingen var mer komplisert enn som så. Jeg ble selv overrasket da det viste seg at vi hadde en Kongolandsby som kunne beskues av publikum. Det var vel trolig for å vise fram det primitive mennesket som kontrast til det moderne og velfungerende som utstillerne stod for.

Når så denne verdensutstillingen skulle rekonstrueres, oppstod striden om Kongolandsbyen skulle være med i 2014-versjonen. Mange mente at det ville virke hoverende å vise fram vårt syn på Afrika anno 1914. Vi skulle ikke ta fram fortidas etniske forakt, den hvite rases overlegenhetsfølelse eller hva det nå måtte være av negative assosiasjoner knyttet til denne landsbyen. Vårt syn på andre verdensdeler og folkeslag som ville og primitive skulle ikke fram i dagen igjen. Vi har sett samme tendensen før i forbindelse med barnebøker hvor ordet «neger» er brukt. Torbjørn Egners forfatterskap med negergutten Hoa i spissen har fått gjennomgå. Hoa var i tillegg en ekte hottentott. Enda verre. Og akkurat som om ikke dette var nok, så skulle ikke vår barndoms Pippi få lov til å være negerprinsesse lenger. Hennes far har i nyere utgaver blitt avsatt fra sin negerkongetrone og blitt konge på en sydhavsøy. Hvor mye bedre er nå det?

Jeg er redd for alle tendenser i samfunnet som ikke vil akseptere at vi skal ta vår fortid på alvor. Vi blir ikke dårligere mennesker av å se oss i speilet og innrømme at slik tenkte vi før. Verden og menneskeheten har forandret seg, og dermed også vårt syn på og våre holdninger til mennesker med et annet utseende og en annen kultur. Slik er det bare. Tør vi ikke lære av vår historie, deri innbefattet våre feil, mistak og for den del også misgjerninger, skaper vi problemer for framtida. Vi behøver bare å se oss rundt i vårt hvite Europa for å forstå det. De landene som ikke etter 2. verdenskrig tok et skikkelig oppgjør med nazismens verdier, er de land som sliter mest i dag med nasjonalsosialistisk gjenvekst. Ungarns nynazistiske parti, Jobbik, rir landets politiske miljø som en mare. Det er bare ett av flere eksempler.

Feier vi for egen dør, kan vi også lettere påpeke at alle land og folkeslag har grunn til å se bakover for å unngå å snuble inn i framtida. Selvfølgelig har folkeslagene i Afrika ført brutale kriger mot hverandre, med brenning av landsbyer, massakrering og etnisk rensing, slaveri og salg av slaver. De har heller ikke gullende rent rulleblad. Hva er det ikke som foregår i Nigeria, Mali og Sør-Sudan i dag? Den som er uten skyld, han skal visstnok kaste den første sten. Men hvis vi ikke har mot til å se bakover og studerer våre egne steinrøyser som ble til i god tro, risikerer vi å skape farlig god grobunn for nye.

Skal vi ha en historisk korrekt markering, må vi tåle å se fortiden slik som den var. Vi må tåle å gjennomgå den prosessen det er å peke på det som var positivt og fint, kanskje også noen ganger barnslig naivt, men vi må også ta innover oss fortidens skygger. På den måte kan vi vende det vonde til noe godt, og vi kan unngå at fortiden kommer hvelvende over oss i en ny versjon som vi må bekjempe en gang til. I alle fall vil vel vi som er litt oppe i årene synes at det er greit å ha noen kamper liggende bak oss.

Derfor vil jeg gjerne be om å få lov til å beholde min barndoms Pippis far som negerkonge og smile overbærende av det. Jeg vil beholde Hoa som en hottentott og mores av den kvikke gutten. Og jeg vil gjerne gå på en kopi av verdensutstillingen i 1914 og se på en negerlandsby, smile for meg selv og tenke: «Så underlig at vi kunne se slik på ting den gangen, men sannelig har ikke menneskeheten gått fremad – på noen områder». Så får jeg ta jobben med å forklare mine barnebarn at slikt tankegods har vi selvfølgelig lagt langt bak oss.