Og de lover bra. Vi skal bli rausere, vennligere og mer romslige i forhold til hverandre, lyder budskapet. Næringslivet skal til og med ansette folk med hull i CV-en sin. Det synes jeg høres fantastisk flott ut. Jeg kjenne jo mange fra min tid i fengselet som sleit når de kom ut med å få jobb, nettopp på grunn av hullet i den før nevnte CV-en. Noen ga rett og slett opp og vendte tilbake til en tilværelse hvor det var en helt annen CV som telte. Slikt gjør ikke samfunnet vårt tryggere. Jeg husker utmerket godt oppstyret som kom da nåværende finansminister hadde en personlig trener med hull i CV-en. Selv har jeg aldri hatt noen personlig trener, så jeg vet ingenting om hvor nært forhold folk har til sine personlige trenere. Men hvis det bare dreier seg om litt bøy og tøy, armhevinger og svettis skulle man ikke tro at det var så skrekkelig farlig.

Men det viste seg jo fort at det var ikke den slags hull i CV-en det dreide seg om. Hensikten var at det skulle være lettere for folk med psykiske lidelser å komme ut i arbeidslivet. Og det er også for så vidt vel og bra, men bare jobb er ikke alene medisin for en psykisk lidelse. Såpass har livserfaringen min lært meg. Det trengs også en hel del andre ting, og de koster penger. Vi får bare håpe at politikerne er villige til å åpne pengesekken for denne gruppa. For hvis ikke et støtteapparat er på plass, en del andre forutsetninger for å leve et normalt godt liv er fraværende, blir jobbtilbudet bare hengende i løse lufta. Psykiske lidelser er et såpass mangslungent felt at det ikke er plass for de enkle, greie løsningene.

Alle som har jobbet med mennesker et helt liv, kan ikke ha unngått å støte borti kompleksiteten i denne type lidelser. Jeg nekter å tro at jeg er den eneste som har blitt oppringt av folk som opplever at hele verden har falt i grus og alt er bare kaos. Pasienter med post-traumatisk stress kan jo få plutselige angstanfall og ikke komme seg ut av situasjonen uten hjelp, bli sittende på en benk i en park og ikke se seg i stand til å komme seg hjem. Det er klart at det finnes hjelp for mange lidelser i dag, at arbeid inngår som en del av det, men et velfungerende helhetlig apparat rundt er en forutsetning. Ellers vil jeg synes synd på den velmenende arbeidsgiveren, om han nå skulle finnes.

For ingen skal fortelle meg at arbeidslivet har spesiell omtanke for de som faller utenfor. Dertil er det altfor enkelt å finne andre løsninger. Våre nye brødre og søstre fra EU-landene står jo klar med sine hjelpende hender. Kom ikke og fortell meg at du har vært på mange restauranter i Oslo uten å ha blitt servert av svensk personale. Ser du et håndverkerteam i arbeid, så start med å snakk polsk med dem. Hjelper ikke det, så prøv litauisk. Jeg har til og med fått napp med å snakke albansk. Når det er så lett å få 100% funksjonsfriske mennesker inn i arbeid, er det ikke lett for den litt tilbakeholdne som står der med sin møllspiste CV. Legg spesielt merke til: Jeg har ikke med et ord nevnt hvor lett det er å bli kvitt dem med midlertidig engasjementer. Og ryktene forteller at det finnes de som mener at det bør bli enda lettere. Ut og inn av arbeidslivet som en annen jojo er alt annet enn god medisin for den som sliter med psyken.

Dessverre er vårt samfunn i dag av en slik beskaffenhet at det ikke lenger er nok med fromme ønsker. Gode ønsker og annen konfekt duger heller ikke lenger. Selv om man skulle ønske å rive i med en Kong Haakon-konfekt så er den som vi alle vet laget i Kaunas i Litauen. Men vi både skal og må finne bedre løsninger for mennesker i landet vårt som sliter. Men da kan vi ikke unngå å løfte blikket og tenke helhetlig, bruke differensierte virkemidler som kan være både bittersøte og krevende. Vil vi, så får vi det til selv om jeg tror at det er enklere å kravle seg opp monsterbakken i Cavalese. Lykke til og ha et fortsatt godt og jordnært nyttår.