For ingen har vel sagt at demokratiet er gratis. Dersom vi mener at det er den beste styreformen, må vi være villige til å betale den prisen det koster. Alternativene står ikke for meg som særlig tillokkende. Jeg tenker da ikke bare på et totalitært regime, men også på et teknokrati. At vi har folk som stiller opp, tar ansvar og bruker sitt folkelige skjønn til å engasjere seg i bygdas ve og vel, er uten tvil et stort gode. Og det gjør meg skeptisk til storkommunetenkning. Jeg er alvorlig redd for at i en storkommune når avstanden til sentrum blir større og for mange føles altfor stor, vil det lokale engasjementet dabbe av og ta andre retninger.

Det lokale engasjementet er det vanskelig å sette en prislapp på. Det er til og med vanskelig å måle det og komme fram med noen klare resultattall. Jeg ble jo selv helt tatt på senga da jeg så den store skaren av frivillige hjelpere på sykehjemmets julemiddag. Ikke før hjelperne blir borte, skjønner vi kanskje hva de betyr. Slik tror jeg også det vil være med det lokalpolitiske engasjementet. Det er langt færre ting enn vi tror som er målbart. Det synes jeg kommer altfor klart fram gjennom den lovpriste Pisa-undersøkelsen i skoleverket som jeg synes altfor mange legger seg flate for.

PISA-undersøkelsen viser en viss type kunnskap i visse fag på et visst tidspunkt. Det kan ingen ta fra den. Men det er veldig mange viktige data som ikke kommer fram. Mange asiatiske land gjorde det godt i undersøkelsen. Men ingen steder er selvmordsraten blant barn høyere som et resultat av stress-symptomer og psykiske lidelser. Mange av de landene som kunne vise til gode resultater, har ikke skolegang for alle barn. I flere asiatiske land får ikke innvandrerunger skolegang. Utvalget av deltakere kan bli skjevt på den måten. Og enda skjevere blir det når elever med lærevansker blir oppfordret til å holde seg borte fra skolen på prøvedagen. For det har skjedd, vesentlig nærmere enn Asia.

At den eldre generasjon klager på ungdommen, er ikke av ny dato. Det finnes skriftlige belegg på det fra antikkens Hellas. At det finnes en bekymring for at skolebarn ikke lærer nok, er heller ikke av ny dato. Jeg husker fra 1960-tallet at det med store ord ble uttrykt bekymring over hvor lite norske gymnasiaster kunne i forhold til gymnasiaster i andre europeiske land. Men jeg husker også fra den samme tidsepoken en artikkel som var skrevet av en fransk gymnaslektor. Han hadde hatt norske utvekslingselever. Og han bedyret at nordmennene ikke hadde den samme leksikalske kunnskapen som de franske. Men de var utidig plagsomme i forhold til sine franske jevnaldrende fordi de krevde en forklaring så de kunne forstå det de lærte. Og som om ikke det var nok, så ville de også vite noe om anvendelsesområder for kunnskapen. Det er ikke lett å si at det er uvesentlig. Så det er ikke lett å være skråsikker når det gjelder kunnskap og effekten av den.

Jeg er redd for at noe av det samme kan gjelde kommunestrukturen. Det er ikke godt å forutsi hvilke konsekvenser en storkommune kan ha å si for det lokale engasjementet. Og hvordan skal dette måles? Hvordan skal vi verdsette det i kroner og øre? For det er nå engang slik at noe kan vi undergi en eksakt måling, mens andre ting gir seg utslag i trivsel, engasjement og interesse, og på disse områdene mangler vi redskaper for måling.

Det er vel en guds lykke at vi ikke kan gå rundt å telle og måle alle ting. Samtidig som vi noen ganger trenger eksakt kunnskap for å vite hvor vi står. Vi i Nord-Odal er nok litt tilbakestående når det gjelder kriminalitet, i tillegg til at vi har politikere som befinner seg på et regionalt bunn-nivå når det gjelder å tilgodese seg selv. Slik blir det framstilt i lokalavisa, og har vel ikke annet å gjøre enn å avfinne oss med at vi har jumboplass på noen parametre. Kanskje vi skulle fortsette med det også i framtida?