For jeg har ikke vært i London og julehandlet. Nordmenn har lagt igjen 4 milliarder kroner der før jul, men ikke ei eneste ei av dem har vært innom lommeboka mi. Danmarkshandelen vår har beriket den gamle kolonimakten med 5 milliarder av den samme valutaen. Mitt forhold til det tilsvarer Londonshoppinga. Jeg har ingenlunde harryhandlet. Og det til tross for at dusinvis av flyveblad har havnet i postkassa mi. Der står det at ”Bara priset er skillnaden”. Jeg vet så innmari godt at det ikke er sant. Juleribba mi er mer kortreist enn som så. I tillegg har den mindre fett, vanninnholdet er lavere, jeg har brukt mindre tid på å få den i hus, og dieselforbruket har vært minimalt i forhold til en utenlandstur. Villledende reklame kaller jeg slikt. Jeg lar meg ikke dope ned av papirblekker som er bilag til lokalavisa.

Men jeg har også utrettet noe positivt. Jeg har fått med meg en kortreist julekonsert i Sand kirke. I fjor var det flere ledige plasser. I år kunne ikke jeg se noen fra der hvor jeg satt. Nordodølingene har kjent sin besøkelsestid som det står i skriften. Og årets utgave stod ikke tilbake fra fjorårets. Bare jeg kommer till Sand igjen, skal jeg kjøpe billetter for 2014-konserten i Marihøna. Nå er jeg så heldig å ha en musikalitet som tilsvarer det et middels pakkesel besitter, så jeg skal ikke begi meg ut på noen kunstnerisk vurdering. Men det jeg skjønner, er når noen greier å skape en positiv stemning. Jeg skjønner når noen greier å knytte Odalen sammen med verden. Og som om ikke det var nok, skjønner jeg når noen greier å binde jord og himmel sammen på en troverdig måte. Mer pakkesel er jeg ikke. På denne årstida kan vi vel si at noen har fått nådegaver som ikke er alle forunt. Da er det praktfullt at vi pakkesler kan få glede av dem.

Men førjulstida har også brakt andre positive nyheter til verden. Nord-Odal ligger på bunnen av kriminalitetsstatistikken i regionen. Det går an å være lykkelig som liten og ligge å slumre som et uskyldig barn i ei krybbe. Jeg har ikke sett at noen forståsegpåere har prøvd å finne ut av hvorfor det er slik, men det behøver vi vel kanskje ikke? Forebyggende arbeid har den ulempen ved seg at det er så vanskelig å dokumentere. At vi er så tett på hverandre at den sosiale kontrollen gir positive utslag, kan ikke måles på noe vis. At samfunnet vårt er så egalitært at alle kan delta i alle sammenhenger, det være seg sorg eller glede, kan ikke dokumenteres gjennom et budsjett eller ved hjelp av en tommestokk. Det har bare blitt slik over år. Og det gir ringvirkninger som vi knapt er klar over. Måtte det bare vare.

På noen områder kan faktisk en god fellesskapsånd måles. Randi Standerholen og hennes stab i helse-og sosialsektoren inviterte til enkel juletallerken for alle som hadde stilt opp som frivillige hjelpere i løpet av året. Jeg hadde regnet med en liten intim forsamling. Sjelden har jeg tatt mer feil. Da jeg hadde telt til sytti ga jeg opp. Og enda er det sikkert mange som ikke kunne komme. Mange ville sikkert også gjerne delta hvis de hadde fått et lite hint om at deres hjelp kunne trenges. At folk stiller opp for hverandre og gir en håndsrekning uten å beregne timelønn eller noen goder tilbake, betyr mye for et samfunn. Det gjør det levelig på en annen måte enn den man kan få til bare gjennom bevilgninger og pengestrømmer hit eller dit. Å ha en innbyggere i ei bygd som stiller opp i ulike sammenhenger, er nok like så viktig som å ha milliardfond til disposisjon med donatoren som sjuende far i huset.

Er det noe rart at jeg ser framtida lyst i møte? Mørketida er slett ikke så mørk som folk vil ha det til. Kanskje blir heller ikke alderdommen mer gråsvart enn vi selv gjør den. Ingen av oss er dummere enn at vi vet at hver tid har sine plager, og men for å se lyset, trenger vi mørket som kontrast. Når jeg ser ut gjennom vinduet, ser jeg at det lyser på nisseverkstedet hos naboen min. Det gir nok håp for min del. FORTSATT GOD JUL!