Mange skriker etter strengere straffer, men det bør man ha sett at ikke fungerer. Du skal ikke ha stor fengselserfaring for å se at ved å fengsle unge mennesker så skjer det som ikke skulle skje. De får kontakt med langt mer erfarne og durkdrevne kriminelle, kommer inn i nye nettverk og får en opplæring i kriminalitet som langt overskrider den «kompetanse» de har ved innsettelse. Jeg sitter ikke med fasit i hånd, men jeg får håpe at det finnes kloke hoder som kan komme med gode løsninger. Vi hører jo stadig om de nye løsninger og kursendringer i dagens politiske miljø. Jeg regner som sikkert at det også må gjelde på dette området.

Bank i bordet, men vi bør vel ikke være altfor trygge her på landsbygda heller. Her om dagen kom to velkledde menn på døra hjemme og skulle samle inn penger til en verdensomspennende aksjon som jeg ikke hadde hørt om før. Lommeboka mi ble ikke åpnet, men jeg føler meg litt ille berørt ved slike besøk. En vet liksom aldri hva som er hensikten. Spionerer de med tanke på senere uanmeldte besøk, eller risikerer man rett og slett å bli ranet? Utryggheten brer seg i alle fall. Og i slike tilfeller er det ikke trivelig å tenke på at det bor mange eldre mennesker alene som kan være lette ofre, både for irske steinleggere og andre slags lugubre individer.

I enkelte sammenhenger ønsker jeg meg tilbake til fortidas gode løsninger. Da måtte alle som skulle drive en eller annen form for pengeinnsamling innom lensmannen for å få godkjenning. Slik vet jeg ikke om det er lenger. Og jeg kvier meg litt for å ringe til lensmannen også. Ikke fordi han er en skummel fyr, men fordi jeg tror jeg havner et annet sted langtvekkistan og ikke kommer dit jeg ringer. Det har jeg opplevd da jeg skulle ringe NAV, og jeg frykter at det gjelder andre samfunnsinstitusjoner også. Det er synd at det skapes en slik avstand mellom vanlige folk og serviceinstitusjoner. Nærhet gir trygghet, men det er kanskje ikke så effektivt og strømlinjeformet som det burde være.

Så får vi etter beste evne prøve å ta oss av hverandre og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg skal innrømme at jeg sjekket at ikke mine ubudne «gjester» besøkte folk som kunne ha hatt vanskelig for å bli kvitt dem. Jeg ville ha hatt problemer nok selv. Og hva hvis jeg hadde blitt ranet for mobil og bankkort etc? Da skulle ranerne vel også ha koden i samme slengen. Vi som lever i et digitalt samfunn trenger så mange koder at du kan bli sinnsforvirret av mindre. Jeg tror ikke jeg ville ha greid å lire dem av meg. Kanskje jeg ville ha oppgitt koden til PC-en eller Statoil-kortet i stedet for mobilkoden? Da ville jeg vel fått en durabelig omgang, kan jeg tenke meg.

I grunnen hadde det vært greiere om det hadde vært ranere av det gamle slaget. De tok klokka og lommeboka og forsvant. Det virker mer tilforlatelig selv om det å være et hjelpeløst offer, prisgitt andres gjøren og laden i seg selv er en traumatisk opplevelse. Den gamle, gode trygghetsfølelsen kan nok lett være borte for alltid. Derfor har jeg i noen tilfeller tro på at konfliktrådets arbeid kan være positivt. Ikke minst tror jeg dette gjelder offeret som kan få bearbeidet angsten sin og komme seg ut av offerrollen. Uansett hva man har opplevd, vil man ikke kunne få et godt liv hvis man resten av livet skal gå rundt og oppfatte seg selv som et offer.

Man bør nok heller ikke hver dag og sekund tenke på seg selv som et mulig ransoffer heller. Det blir slitsomt å gå å se seg over skuldra til enhver tid. Det er vel ingen tvil om at den svarteste landsbygda er et vesentlig tryggere sted enn en neonlysende hovedstad. Så personlig går jeg ikke rundt og venter på noe annet enn advent. Og i dag kom midt i stummende mørke og regnvær to personer på døra for å selge adventskalender. Jeg ble loppet for en hundrelapp, men du verden hvor hyggelig og lite farlig det var!