13.12.2013
|
|
Bjørn O. Andersen: | |
Odalsportalens kåsør, Bjørn O. Andersen, er pensjonert lektor og undervisningsinspektør ved Ullersmo fengsel og nyter sitt otium øverst i Rovelstadgrenda i Bruvoll der bilvegen slutter, stiene tar over og sivilisasjonen utfordres. Med sitt store samfunnsengasjement, skrivekløe og ikke minst sin gode porsjon humor er Bjørn blant annet kjent fra Glåmdalens debattsider. Han er også benyttet som konferansier ved humanistisk konfirmasjon. | |
Utdeling av julegleder | |
Nå nærmer det seg årets store høytid. Vi blir mjukere i stemmen, mer gavmilde og rausere med å gi påskjønnelser. Og det er veldig trivelig. Selv får jeg min del av det. Og jeg skal ikke legge skjul på at jeg setter pris på å bli verdsatt. Noen Nobelpris får jeg aldri, men å kunne nyte en liten konjakk til kaffen med gamlegutta på sykehjemmet er ikke mange forunt. Verken Torbjørn Jagland eller noen av Nobelkomiteens øvrige medlemmer kan skryte på seg å ha blitt vist en slik ære. Når jeg så i tillegg blir invitert på julemiddag, skal det mer enn tilstrekkelig til at jeg får lyst til å sette hæla i taket og bryte ut i lovsang. Det er mulig at noen synes at enkle mennesker har svært så enkle gleder, men det får så være. Jeg registrerer at uttrykket «folk flest» har fått en ny vår, så jeg får søke ly under den paraplyen når sarkasmene hagler som verst. Derfor er det veldig viktig en gang i blant å rette søkelyset mot de som aldri får noen påskjønnelse i offentlighetens lys. For de finnes faktisk. Jeg kan godt spandere på meg å være så ærlig å si at jeg vet med meg selv at jeg aldri hadde orket å arbeide i barnevernet. Fra mitt ståsted ser det ut til å være en etat som får huden full av kjeft uansett hva de gjør. Er de for tidlig ute i en sak, dundrer sinte foreldre og advokater på døra. Er de for sent ute, er massemedia på plass med en refsende finger. Nå sist var det Barneombudet som ville ha barnevernet tidligere på banen. Men hvor lett er nå det? Har barnevernet de ressurser som er absolutt nødvendige for å følge opp alle saker? Personlig kunne jeg godt tenkt meg å avstå fra skattelettelse for å styrke barnevernet. Får barnevernet de nødvendige bekymringsmeldingene fra slektninger og naboer som de trenger for å gjøre en god jobb? Tør lærere og skoleledere ta kontakt når de ser noe de stusser over? Gir det tilstrekkelig prestisje å melde fra til barnevernet slik at helsearbeidere har mot til å ta det skrittet når det er noe de stusser på hos et barn ? Er barnehagene redde for at forholdet til foreldrene skal bli dårlig hvis de melder fra om kritikkverdige forhold ? Jeg tror spørsmålsrekken kunne gjøres mye lengre, men jeg stopper her, for jeg er redd for å miste lesere. Vi tar alle hensyn til oss selv eller noen andre. Barn kommer for langt ned på den prioriterte lista. Derfor kan vi havne i den grøfta som Martin Andersen Nexø så godt beskriver i sin roman «Ditte Menneskebarn». «Man har gjort et barn fortred», sier han. Og det skjer dessverre så altfor ofte. Vi må ikke glemme at barnevernet er en etat som blir så god som samfunnet rundt og vi som enkeltmennesker lar den få lov til å bli. Samtidig som vi må huske på at det dreier seg om en arbeidstakere som ikke kan forsvare seg offentlig mot alle anklager som måtte hagle over dem. Brudd på taushetsplikten er en alvorlig sak. Heller ikke kan etaten gå ut å fortelle om sine suksesshistorier for å informere allmennheten om hvilke resultater som er oppnådd gjennom barnevernsansattes innsats. I så måte er barnevernet ingen aktuell kunde hos noe pr-firma. Barnevernsansatte har ingen mulighet til å diskutere jobben sin i det offentlige rom. Derfor har jeg lyst til å gi en utsatt etat som barnevernet en blomst. Det blir ingen juleglede, for jeg synes at barnevernets innsats er like viktig året rundt. Derfor synes jeg at en juleglede blir litt malplassert og litt for sesongbetont. En forglemmegei hadde kanskje passet bedre, eller muligens en øyentrøst eller en tåre. Men de er ikke lette å få tak i vinterstid. Blomstervalget blir ikke enkelt. Jeg tror jeg havner på en av min mors gamle potteplanter. Hun hadde en kristi blodsdråpe som blomstret nesten året rundt. Den kraftige grønnfargen på bladene forteller om et urokkelig håp. Blomstens sterke rødfargen gir varme mens tornene som for øvrig er godt skjult, inngir respekt og et varsel om å fare varlig fram. Leserne får tilgi at jeg valgte bort julegleden. I denne sammenhengen ble den litt for tam og nådde ikke opp. Jeg håper at barnevernet vil ta i mot blomsten og mine ønsker om en god jul og et godt arbeidsår fra januar til desember. For i dagens verden med dens digitale kynisme ,er det påkrevd at noen kontinuerlig står på barrikadene og slåss for gode og trygge oppvekstforhold for barn. |
|