06.12.2013


 

Bjørn O. Andersen:
Odalsportalens kåsør, Bjørn O. Andersen, er pensjonert lektor og undervisningsinspektør ved Ullersmo fengsel og nyter sitt otium øverst i Rovelstadgrenda i Bruvoll – der bilvegen slutter, stiene tar over og sivilisasjonen utfordres. Med sitt store samfunnsengasjement, skrivekløe og ikke minst sin gode porsjon humor er Bjørn blant annet kjent fra Glåmdalens debattsider. Han er også benyttet som konferansier ved humanistisk konfirmasjon.

Årets glåmdøl
Jeg registrerte at lokalavisa vår oppfordret leserne til å sende inn forslag på årets glåmdøl. Det skulle være en demokratisk prosess med folkeavstemming hvor folkets røst skulle få komme til uttrykk. I første øyeblikk tente jeg på ideen. Bygda vår har jo en fremragende kandidat i skogingen Hans Ludvig Fredheim. For han har jo hatt et fantastisk aktivt år.

Engasjementet i sang- og musikkgruppa Tre skalder ruller og går hele året. I tillegg har vi hatt den etter hvert tradisjonelle rotlausvikua med kulturtilstelning på gardsplassen hjemme hos han og Marit i Kjernli. Som om ikke det var nok, har han også vært aktiv i markeringen av Per Nyland på hans hjemsted. Og oppå alt dette som toppen på kransekaka, har han vært pott og panne i dramatiseringen av Sigurd Hoels Trollringen. Om han har rukket å leve et normalt liv innimellom, får vi spørre Marit om. For meg virker det i alle fall totalt uforståelig. Det må da i alle fall kalles et rikt og produktivt liv. Og det er nok ikke bare jeg som er spent på hva vi kan vente oss i framtida.

Skulle ikke dette være nok til å bli kvalifisert til årets glåmdøl? I første omgang synes det innlysende, men så begynner tvilen å snike seg innpå meg som slangen i Edens have. I hvilken grad vil tituleringen årets glåmdøl noensinne passe på en nordodøling? I Sigurd Hoels skygge har vi ofte orientert oss direkte ut av Odalen. Odøling og verdensborger er jo logoen. Men vi har i liten grad trasket den slagne landevei om Glåmdalen.

Det finnes naturligvis hederlige unntak. Jeg husker jo mosokningen Odd Finsrud som flyttet til Kongsvinger og ble ordfører der. Og jeg ser hver dag Jens Haugens buskete og hårbegrodde hode og smilende fjes i Glåmdalens spalter, men sannelig må vi tenke oss om. Det er lettere å finne odølingen ute i verden etter å ha gått i Sigurd Hoels fotspor – uten å ha vært innom Glåmdalsbegrepet i noen sammenheng. Alle som har fulgt med i vinteridrett, har vel registrert Magnar Dalen i ulike roller. Ulike roller har vel også kulturpersonligheten Terje Nordby vært innom i sin karriere mens Randi Moens akademiske karriere som professor i Bologna mer har fulgt en opptrukket linje. Men jeg tenker ikke på noen av disse som glåmdøler.

Kanskje er det jeg som må ta en opprydning i mitt eget hode, og det fortere enn svint. Ingen kjenner dagen før solen går ned, heter det jo. Og med det solbergske solskinn vi har i disse tider, kan det hende at vingene våre blir så svidde at vi må innse at Nord-Odal som egen kommune er en sagablott. Kanskje blir Odalen for lite, og da er det vel ingen annen løsning enn en storkommune i Sør-Hedmark med Kongsvinger som hovedstad.

Og da blir nok mitt liv snudd på hodet. Til nå har jeg stort sett vært på Kongsvinger i nødens stund. Det har vært bilen som har trengt reparasjon og pleie på et dertil egnet verksted. Det har vært kona som har trengt reparasjon og noen godord også på en velegnet institusjon. Selv har jeg bare vært på Kongsvinger når jeg er innkalt til et eller annet møte, eller når jeg trenger å kjøpe blekk til printeren. Det er alt. Vi har ikke gjort noen forsøk på å handle der siden kona skulle investere i en ny kjole for 30 år siden. Da hun ba om å få prøve den kjolen hun likte, spurte innehaveren om hun virkelig hadde råd til å kjøpe den. Da var vi ferdig med handlerunden vår. Det er ikke så moro å føle seg tråkket på. At butikken ikke finnes lenger, betrakter jeg som et sunnhetstegn.

Skal Sør-Hedmark bli en enhet, tror jeg vi har et stykke vei å gå. Arroganse må byttes ut med raushet og romslighet. Husmannsånd må ikke få ny næring, og gjensidig tillit må skapes. Glåmdalsbegrepet må gis et innhold slik at vi alle kan føle tilhørighet og oppfatte det som en del av vår identitet. Først da kan vi begynne å tenke både odøling, glåmdøl og verdensborger. Personlig tror jeg det ligger langt fram i tida. Jeg har i alle fall forlengst gått ut av tiden. Hans Ludvig Fredheim har nok betydelig større sjanse enn jeg. Det er ham i høyeste grad vel unt. Han har fortjent det og mer til.