Da hadde jeg pent måttet ty til håndsaga og sagakrakken. Det kan jeg huske fra min barndom som en trygg og tradisjonell syssel for gamle gubber. Saga ble behørig filt når det var behov for det. Og når hele stabelen var borte, var det å kløyve og stable veden i sirlige stabler inne i skålen. Det var bruk for gamle folk også i den tida. Det var et behov som skulle fylles, og den gamle gubben gjorde nytte for seg. Selvsagt gir det en god opplevelse å registrere at du gjør nytte for deg og fyller et tomrom. Ingen liker å få følelsen av å være til overs og i veien. Det gjør noe med livsgnisten.

Jeg husker ennå en dag da jeg en varm sommerdag satt på en turistbuss i Bulgaria. På et jorde satt en gammel gubbe og passet en 5-6 kuer som gikk og beitet. Et par eldre damer fra en av våre større byer satt bak meg. De kommenterte høylydt det de så: «Stakkars gamle menneske som må sitte der!» Kanskje var det synd på ham, for ingen skal få meg til å tro at du kan leve anstendig av en alderspensjon på den bulgarske landsbygda. Så billig er det tross alt ikke. Men kanskje hadde han det bra likevel. For han gjorde nytte for seg. Han hadde en sysselsetting å gå til hvor hans tilstedeværelse gjorde en forskjell. Å trekke en rask slutning om det var synd på han eller ikke, går etter mitt syn ikke an uten å ha snakket med ham. Men jeg tidde stille og lot damene være salige i sin tro. Man drar tross alt ikke på ferie for å drive voksenopplæring for selvsikre damer fra Øvre Singsaker.

I det hele tatt så er ikke spørsmålet om hva som er bra for eldre mennesker så enkelt. Folk oppe i årene er like ulikt skrudd sammen som yngre mennesker. Når et lite barn kommer til verden, får foreldrene tilbud om alle mulige slags kurs og gode råd og vink om hva som bør gjøres og hva man bør passe på. Det er skrevet hyllemeter med bøker om barneoppdragelse og ungdomsproblemer. Hvordan skal du takle en balstyrig tenåring, kan kreve både sin mann og sin kvinne. Samlivsproblemer gasser jo media seg over. Alle ukeblader er fulle. Du kan snart ikke kjøpe en lørdagsavis uten at du får beskjed om at du må forandre på det eller det. Enten er du for tjukk, eller så er du for tynn, eller så mangler du fantasi på soverommet, i hobbyrommet eller i skogen eller hvor det nå måtte være. Det er ikke måte på hvilke muligheter som finnes, i følge avisene i hvert fall.

Men hva hvis du skulle få foreldre som begynner å dra på årene? Hva skal du gjøre da? Plutselig er alt blitt så tyst. Man får nærmest inntrykk at da er det fritt fram for prøving og feiling. Det får gå av seg selv. «Erre så forbanna nøye, da?» Det må vel holde med en farsdag i november og en morsdag i februar. Da tjener butikkene penger og annonseinntektene til avisene skyter i været. Resten av årets 363 dager får humpe og gå som best de kan.

Men det går faktisk an å forberede seg. Vi har et utmerket bibliotek i Nord-Odal. Jeg håper at det overlever høstens budsjettkvaler i kommunen uten å bli påført noen skrammer. Biblioteket har heller fortjent å få litt ekstra jord og blomstergjødsel. Hvis du henvender deg på biblioteket og spør om du kan få låne en roman av en ungarsk forfatterinne som heter Magda Szabo, så får du hjelp. Hun har ikke fått nobelprisen og er altfor lite kjent. Men hun har skrevet en roman som heter Pilatus. Der får du vite hvordan du, selv om det aldri så mye blir gjort i beste mening, SLETT IKKE skal behandle dine gamle foreldre. Det er en helt nødvendig og viktig begynnelse. Da skulle du i hvert fall ikke behøve å tråkke uti alle mulige gjørmehull så søla skvetter i alle himmelretninger. Til en viss grad er det mulig å forebygge noe.

Det ble en lang vei fra vedreisa til Pilatus. Men alt har en sammenheng. Herrens veier er uransakelige, ikke sant ?