Men selvsagt kan vi ta grep lokalt også. Ser vi oss over skuldra, har vi gårsdagens løsninger liggende klare. Gårsdagens Norge hadde sin eldreomsorg. Føderådsordningen kan sikkert gjeninnføres. Da vil de eldre være i sine hjem helt til de blir hentet til saligheten. Omgangslegd var en måte å fordele byrdene på. Gamle og pleietrengende var to måneder i hver gårdsbruk som betalte matrikkelskatt. Byrdene ble porsjonert ut til innbyggerne i kretsen. Et lokalt, desentralisert opplegg med sterke innslag av en privat løsningsmodell ville det vel bli kalt med dagens språkbruk.

I sagn og sagaer fortelles det om ættestupet. Om det var en realitet er vel mer tvilsomt. Men vi kunne vel lage oss vår egen variant. Det finnes jo en mengde av turstier og skiløyper i kommunen så vi gamlinger kunne vel bra gå rett fram og så fordampe når tida er inne. Gammelskogen må kunne brukes til andre ting enn rekreasjon og jakt. Det er bare fantasien som setter grenser.

Selv har jeg planlagt en litt mer fandenivoldsk variant. Det er en mengde oslofolk som har hytter her i kommunen. Noen måneder før jeg mister grepet i mitt eget liv, flytter jeg til Oslo. Neste skritt er å få mine nærmeste til å aktivisere min lovfestede rett til en velegnet sykehjemsplass. Vips så er det hele i orden. Jeg har i alle år skattet til Nord-Odal, men sykehjemsutgiftene kan jeg testamentere til en annen kommune. Jeg har sett at slike opplegg har blitt gjennomført i Sverige. Storkommunen har gått til rettssak for å slippe å få sin nye innbygger, men har tapt. Litt må vel Nord-Odal kunne få igjen for den freden og roen kommunen har gitt hovedstadens «innvånare».

Men det er klart at det også ligger til rette for andre grep. Investeringer bør man kanskje slutte med. Det må være bedre å bruke midler på vedlikehold. Med litt privat initiativ kan vel det meste av det tas på dugnad. Vi må tenke langsiktig. Får vi holdt på med dette i en mannsalder, vil hele bygda framstå som et eneste stort museum. Vi vil bli vernet, og kommunen kan få midler til vedlikehold fra riksantikvaren. Og inntektene vil stige. Turistene vil naturligvis strømme på. Og jeg er ikke i tvil om at disse turistene vil legge igjen mye mer penger enn hyttefolket hvis vi bare passer på å legge til rette for det og priser «varene» riktig. Vi kan bli en kommune bestående av museale selgere. Laurits kremmer i Glåmdalens litterære utskeielse «Livets dans i Oladalen», vil bare være en liten uskyldig fis i denne sammenhengen.

Nå tror du kanskje at jeg har glemt skolen. Så hjerteløse og selvopptatte er ikke vi gamlinger. Vi har da fulgt med på debatten i Sør-Odal om grendeskolene. I Grue har politikerne valgt å beholde Svulrya skole med en håndfull elever. Selvfølgelig gjeninnfører vi omgangsskolen. En 5-6 unger noen timer om dagen kan vel de fleste ta i mot. Kroppsøvingstimene blir unødvendige fordi ungene går eller sykler selvsagt til skolene. Da kan ungene få undervisning i sitt nærmiljø, utgifter til skolelokaler og skoleskyss er borte på et blunk. Kulturlivet i grendene vil få en ny giv. Frivillighetssentralen kan sikkert hoste fram noen gamle lærere eller klokkere som kan holde hjulene i gang.

Kreativiteten eller kanskje vi skal si galskapen kjenner ingen grenser. Men i min sjels dyp er jeg svært alvorlig. Vi kan ikke være bekjent av å ha et kommune-Norge med årvisse berg-og dalbaner. Det skaper uro og usikkerhet både hos arbeidstakere og innbyggere. Midt i et styrtrikt Norge er dette skrikende urettferdig. Dette er alvorligere enn veibommer og skattelettelse. Noen må da vel snart også se det uverdige i denne situasjonen. Hva har vi stortingspolitikere til? Grip inn, og lag litt vei i vellinga! Ferdig snakka.