15.11.2013


 

Bjørn O. Andersen:
Odalsportalens kåsør, Bjørn O. Andersen, er pensjonert lektor og undervisningsinspektør ved Ullersmo fengsel og nyter sitt otium øverst i Rovelstadgrenda i Bruvoll – der bilvegen slutter, stiene tar over og sivilisasjonen utfordres. Med sitt store samfunnsengasjement, skrivekløe og ikke minst sin gode porsjon humor er Bjørn blant annet kjent fra Glåmdalens debattsider. Han er også benyttet som konferansier ved humanistisk konfirmasjon.

Lys i tunnelen
Nå ser jeg endelig lyst på framtida. Men det var ikke et øyeblikk for tidlig. Etter å ha vandret i skyggenes dal i flere tiår, nesten uten å legge merke til det selv, hører jeg frihetsklokkenes klare klang.

Mine pårørende har blitt lovt at jeg skal ha en lovbestemt rett til sykehjemsplass når tiden kommer. Det er sikkert en uendelig stor lettelse for dem, mye større enn de vil fortelle meg. Hvem som skal betale den, vet jeg ennå ingenting om, men noen muligheter for innsparing ligger klar. Rabatt for dobbeltrom på sykehjemmet er en mulighet. Jeg er trolig såpass redusert når tiden kommer at jeg ikke registrerer om jeg er alene eller ikke. Og det vil bare være bra om jeg ikke får de pengene omhender selv. Da hadde jeg nok kommet til å tilbringe hele søndagen på det nærmeste shoppingsenteret.

Tror du ikke jeg kommer meg dit ? Har det ikke blitt lovlig å kjøpe og å kjøre segway da? Det er et savn jeg har hatt hele livet uten at noen har fortalt meg det. Det er helt utrolig hva man skulle ha fått beskjed om at man savner, men så har informasjonen sviktet. Om jeg skal kjøre i gata eller på fortauet, vet jeg ingenting om, men det kan vel ikke være så farlig. Vi må snart bli kvitt alle de bestemmelsene som regulerer våre liv.

Skulle jeg ha igjen noen kroner, må jeg vel kunne bruke dem på netthandel. Det må vel være en lettelse for handelsstanden og norsk næringsliv. Da slipper de å bli brydd med å få kunder på døra hele tiden. Kanskje de gjør det så bra at de sier opp alle ansatte, legger ned hele virksomheten og flytter til Kypros. Det er jo synd på alle svenskene som blir arbeidsledige, men litt arbeidsledighet kan vi ikke bekymre oss om.

Nordmennene greier seg nok på et vis. Vi har jo både «Farmen» og «Jakten på kjærligheten», «Skal vi danse» og «Hotell Cæsar». Hvis vi i tillegg i forbifarten rasker med oss «Pinlige sykdommer» fra NRK 3,kan jeg ikke skjønne at vi skulle mangle noe. Da skulle både det åndelige og det jordiske være godt ivaretatt.

Nei, nå skal jeg slutte å tøyse. Jeg ser ikke så uendelig lyst på framtida. Det som skremmer meg mest, er den lettbente kremmerånden som jeg synes brer seg til alle samfunnsområder. Alt skal markedsføres så det sklir ubemerket inn. Vi skal kjøpe billig og lettvint argumentasjon uten å stille de sentrale spørsmålene. Trenger vi alt dette? Hva fører det til på sikt, og hva gjør det med oss?

Selv har jeg ikke så enormt mye framtid igjen, og jeg har nok et håp om at jeg skal kunne takle mesteparten av den på en rimelig grei måte. Men det vil ikke være upåvirket av samfunnet rundt. Vi mennesker er sosiale vesener ,og vi overlever ikke i et vakuum. Og hvilken holdning samfunnet rundt oss har til eldre mennesker og alderdomsprosessen er viktig. Jeg har nettopp fått et nytt barnebarn og er imponert over den oppfølging som nybakte foreldre får i dag. Det er en kursing og en oppfølging fra helsesenteret som er imponerende. Og det er kjempefint. Det er viktig at nye verdensborgere får en god start på livet sitt.

Men kanskje vi kunne snu litt på det. Hva slags kursing og oppfølging får våre barn i henhold til det faktum at deres foreldre blir gamle? Vi blir til og med vesentlig eldre enn generasjonen før oss. Så tidsperspektiv blir mye lengre. Slik det er i dag, blir vel dette en slags læring ved prøving og feiling. Jeg tro at det ikke hadde vært av veien med et kurstilbud til dagens 40-åringer med tema: Dine foreldre er på vei inn i alderdommen. Hvordan kan du forholde deg slik at den prosessen blir best mulig både for deg og dem? Men dette blir kanskje litt for mye av det gode. Vi tåler vel ikke å speilvende hverdagslivets realiteter på den måten. Hvor blir det da av konsumentsamfunnets ultimate lykkefølelse? For det er den vi må hige etter, den er det viktigste. Jeg får skru på TV-apparatet igjen og la meg underholde av «Luksusfellen». Da må vel ringen være sluttet. Men hvor jeg er i forhold til den berømte tunnelen, vet jeg sannelig ikke. Og hvor ble det av lyset ?