Etter 22.juli ble hele landet innhyllet i en røyksky av ropet om mer åpenhet og mer demokrati. Men det er lenge siden nå. Dessuten passet jeg på å krysse fingrene hver gang jeg hørte slagordene, så de angår ikke meg. Folk er så raske til å tro at slike ting gjelder for alle, men slik er det naturlig nok ikke. Det vil alltid, og skal alltid være noen som ikke skal bli berørt av alt mulig høylydt skrål.
Så dere kan bare ta det rolig. Det er ingen grunn til å få spasmer og eller høyt blodtrykk. Alt vil fortsette som før. I alle fall nesten som før. Jeg har registrert at jeg har blitt millionær. Oljefondet har nådd nye høyder og opphøyet oss alle i millionærenes rekker. Det har stått i tante Aftenposten og da er det utvilsomt sant. Det fører naturligvis til at jeg må sette meg ned og tenke grundig over hvordan jeg bør disponere millionen min.
Det første jeg forstår at må til, er ei ny grind ved eiendomsgrensa mi. Jeg har latt den gamle forfalle så der kan Gud og hvermann passere nesten uten videre. Jeg har nok merket meg at det har vært fremmedfugler på ferde som har betrått mitt område. Noen hadde til og med rasket med seg noen tyttebær like utenfor skigarden der jeg selv bruker å plukke. Har en eneste en begynt så kommer det snart flere. Sann mine ord!
Så må jeg begynne å tenke over hvordan jeg skal disponere midlene så jeg og bare jeg nyter godt av dem. Jeg kunne jo vurdere en skulpturpark i hamninga til minne om meg selv. For jeg vil antakelig ikke vare evig. I forrige uke måtte jeg til min store ergrelse kjøpe nye briller. Merker man svikt på det ene området, kan det fort balle på seg med andre problemer. Men en skulpturpark må jo naturligvis føre til at jeg må betale folk for både det ene og det andre. Til og med arbeidsinnvandrere forventer lønn. Da skrumper millionen fort.
På folkeskolen lærte vi at slaveriet ble avskaffet med kristendommen. Træleholdet var ikke i samsvar med verken kristne verdier eller menneskerettighetene. Derfor er det underlig at det er så utbredt i dag. Kanskje det er en forutsetning for at det skal kunne bli et stort antall millionærer i verden? I følge noe som heter The Global Slavery Index skal det være ca 30 millioner slaver på kloden vår, halvparten av dem i stormakter som India og Kina. Og da kan man begynne å snakke i rosende ordelag om de voksende kinesiske og indiske økonomier. Og hvorfor er det så stille rundt dette ? I mitt hode er dette atskillig verre enn at noen vestlige ledere får mobiltelefonene sine avlyttet. Jeg er antagelig for fersk som millionær til å øyne dybden.
Det blir vesentlig mer trøblete å være millionær enn jeg hadde forutsett. Men jeg får gjøre noe med det. Aller tryggest må det vel være å gjemme pengene bort i et skatteparadis. Det finnes jo ennå steder hvor ikke bare kundelister er hemmelige, men også bankkunder og deres konti. Jeg kan fortsatt huske hvor overrasket jeg var da jeg traff en kar som ikke visste hvor Andorra lå hen i verden. Men at det var kjekt å ha penger der, det var han fullstendig klar over. Men han var ikke odøling. Her i Odalen skal vi visst nok foretrekke Jersey. Det er litt mer stil over de engelske kanaløyene enn en smuglerstat i Pyreneene.
Jeg må bare sørge for å finne en løsning. Men det skulle være mer enn tydelig at jeg og mine kunder sitter i samme båt. Da gjelder bare ett prinsipp: «En for alle,alle for en!» Min munn er lukket med sju segl. Kundelistene er trygt forvart, innsydd som de er i svanemadrassen, og jeg kommer til å beskytte dem med en rusten forskjærkniv. Alt kommer til å være som før. Beroliget, ikke sant?